After running for half a year, I decided it was time I treated myself to a GPS based fitness device. A little reasearch later I decided on the Garmin Forerunner 405cx. I mostly compared it to the 305, but decided I would use it so much I had a reason to get myself the newest and best. Here’s how that went.

I bought it because…

… i liked the look of it. The 305 just seemed a little more dated. For this reason I managed to justify the extra cost by weighing down the desicion with the improved calorie formula, the sleek touch bezel and the wireless sync feature. Some reviewers pointed out that the touch bezel was essentially unusable in the rain or while sweating heavily, and that the battery capacity was slightly disappointing (partly because it doesn’t have an off button). I thought that these were limitations I could live with while fondling my MasterCard.

The bezel

No. I mean seriously. I guess this is a sort of a “me too” feature. Any product that want’s to come across as remotely modern these days has to sport a touch based interface. The silver ring around the display serves as a sort of iPod-esque scroll wheel with additional touch-to-enter and menu access sweet spots. When the watch is new, dry and you’ve just washed, you can manage a pretty accurate navigation experience using it. But even then you miss your menu item or a tap doesn’t register quite often (even the official promo videos show this problem). Once you start sweating a little, your effort has to be greater if you have a precice goal in mind with your touching. The bezel will easily register a dual tap instead of a single tap, essentially turning the backlight on instead of doing what you want. And if it’s raining (or if you just get really sweaty), it basically becomes non-responsive or goes haywire. You can always lock it by pressing the two physical buttons, but… no. Then you’re stuck with auto toggling info screens or just a single one.

The screen

The watch lets you customize the data fields you want to see from a vast array of options ranging from the basic time, distance, HR, pace and averages of the above, to time of day, compass direction and sun up/down. You can have a total of three of these pages in addition to the heart rate page and the page that sums up the most relevant information for the current workout. Great. But since trying to toggle through these pages will have you forget that you were running in the first place, you want to make a screen that displays the three (3 is max per page) things most interesting to you. The problem is that this will make one data item readable, and the other two will make you slow down, wipe the screen (subsequently displaying the next data page because you touched the bezel, then tapping like mad to get the page back) and squint because of their size. I should mention that I’m 29 years of age and my eye sight is perfect.

The battery

While the battery capacity itself is fine, once you begin having some of the problems listed below, you almost forget it even has a battery. Compared the other Forerunners in Garmin’s lineup, this on does not have an off button. Instead it remains in a daily watch state, consuming very little, but still some battery. In this mode, it will last 2 weeks on a full charge. I have yet to experience that. What I don’t get is that Garmin must have known through testing that this device will have to be charged pretty frequently. And since that is done by a charging clip (similar to the Forerunner 110), what it the point of using wireless only syncing? With the Forerunner 110, this charging clip doubles as a PC/Mac connector for syncing (with simultanious charging). But the 405 has to be synced through the wireless ANT+ USB stick it comes with. Don’t get me started..

The syncing

You need to have Garmin Ant Agent open and the USB stick plugged in at all times for the wireless syncing to be a real benefit. As a single laptop user, that stick is plugged and unplugged, and the windowed Ant Agent application does not always stay open, I must admit. This means that when I’m done running, it’s not a walk in the door, sync complete before I’m done showering kind of scenario like Garmin will have you believe. I will have to walk downstairs, plug in the ant stick and launch the application. The fact that the sync itself is wireless is of absolutely no benefit to me. Much of the process is physical anyhow. Why not use the same system as the cheap, entry level 110? At the very least as an option? Then I would be able to charge the damn thing at the same time, and I would only need the Garmin Communicatior plug-in to upload my workouts to Garmin Connect. But this comparison is only valid for the times when the sync actually goes as planned. Read on.

The problems/bugs

The 405cx is clearly an undertested device released way too early. I feel like a beta tester for a device I dug deep to purchase. It didn’t take many runs before the watch started behaving very weird. The most frequent problem being that syncing fails and needs up to 10-15 attempts to complete. There are numerous threads on Garmin’s official forum describing this problem, nevertheless they claim they have never heard of it.

Then there’s the battery drain status bug. Basically you will take the watch out of sleep mode, check the battery and think “78%, great, that’s more than ample for a long run”. Then you get dressed, step outside, take the watch back out of sleep mode and it will complain about a nearly empty battery. It’s either that or it will shut down mid run. The sync bug started for me after the watch had shut down with a workout in progress, but none of the other users on the Garmin forum mention that as a possible factor.

Last sunday, after running the Oslo Marathon 10k, the watch took on a new bug. Like it was more exhausted than I was, it shut down and immediately attempted to restart itself. This resulted in a seemingly endless reboot cycle, accompanied by a startup beep every 5 seconds that drove people around me mad. Eventually it managed a full restart and decided to celebrate by splashing the low battery warning across the screen. I should mention that the battery was absolutely topped up before the race, I completed in 47 minutes, and the dead end reboot cycle went on for around 45 minutes after that. If that’s any indication of the battery life on this thing, you won’t even be able to use it for a full half marathon unless you finish among the real athletes.

Conclusion

I’m tempted to say shame on you, Garmin. Even though not everyone (though quite a few) have experienced the bugs I have, the design shortcomings of this device are enough to send it straight back to the R&D department. I cannot help but thinking that the Forerunner 405 was a launch with all fingers and toes crossed at Garmin. The functional shortcomings are an imminent experience for all users and I guess Garmin only hoped that the awesomeness of the design and form factor would help people forget that it was basically broken as it left the factory.

I, for one, am returning my Garmin Forerunner 405cx and getting a 305 to replace it (and saving $150 in the process).

Faksimile fra jordbarpikene.no—et nettsted laget i 2009 med flashintro a-la 1998!

Anmeldelser av spisesteder på norsk var aldri med i planene for denne bloggen. Det kommer antakelig ikke flere heller, men noen ganger må man gjøre et unntak. For ordens skyld må jeg påpeke at dette kun gjelder Jordbærpikenes avdeling på Hvaltorvet i Sandefjord.

Jordbærpikene er en kjede med spisesteder som etablerer franciser på kjøpesentra. De kan derfor sammenlignes med Cafe Opus og Le Café, men det kan de vanlige anmelderne får gjøre. Jeg er mer opptatt av å se på hva som er unikt med nettopp konseptet Jordbærpikene. Etter 3 besøk siden åpningen av nye Hvaltorvet i Sandefjord sommeren 2010, slår det meg at å vurdere dette spisestedet etter vanlige parametre ikke ville være rettferdig. Baserer man seg på opplevd innsats, kundepleie og kunnskap om næringsmiddeldrift hos personalet, blir det tydelig at dette er et spisested som ønsker å være i bunnklassen. Det finnes ingen annen logisk slutning, så derfor skal jeg vurdere hvordan det presterer på en omvendt skala. Oppsummert blir det da slik:

Første besøk

Sommeren 2009 åpner nyoppussede og utvidede Hvaltorvet i Sandefjord med ikke mindre fire spisesteder. Min lille familie og jeg stikker innom en lørdag under en handletur. Fruen bestiller hamburger, det gjør også jeg. Til sønnen vår på 2 år blir vi anbefalt en pastavariant med pesto. Vi takker ja og finner oss et bord.

20 minutter passerer og vi begynner virkelig å bli imponerte over både ventetiden og mangelen på tilbakemelding. Men skal det bli toppkarakter må for all del ikke delikatessene ankomme med et beklagende smil helt enda. Skal de klare å stå løpet ut? Ja! Etter en hel halvtime ankommer guttungens pasta i hendene på en servitør som gjør alt for å unngå blikkontakt. Enda ett kvarter senere kommer burgerne, fortsatt uten et forståelsesfullt smil eller noe som helst tilbud om kompensasjon for den lange ventetiden. Dette er rett og slett utklassing! Aldri før har jeg opplevd maken til ignorant kundepleie. Og bedre blir det når det viser seg at pastaen min sønn har fått smaker absolutt ingenting, følgelig spiser han heller mine pommes frites. Den smaker iallefall salt, mens burgeren er helt ålreit.

Derfor: Ingen toppscore på mat i denne omgang. Derimot betaler vi 470 kroner, så det står til en sekser på pris, og på service klarer de målene sine med god margin.

Andre besøk

Imponert over innsatsen sist sommer, bestemmer vi oss i januar i år å se om Jordbærpikene kan fascinere oss med sin håpløshet enda en gang. Vi tar et mer kaféaktig besøk denne gangen; kaffe og kake. Min samboer bestiller gulrotkake og kaffe latte. Svart kaffe og eplekake til meg. Men “Den [Jordbærpikene sin eplekake] serveres med krem” (dette får jeg repetert ordrett flere ganger under den påfølgende samtalen). Jeg har aldri vært spesielt begeistret for krem.

–Jeg skal ha eplekake, men tror du jeg kan få den med is istedet for krem?
–Den serveres med krem.
–Ja, jeg vet det, men jeg spør allikevel om jeg kan få den med iskrem.
–Men vi har ikke iskrem
–Kan du ikke bare bytte ut kremen med en liten porsjon fra soft-is-maskinen bak deg da?
–Ja, men det er ikke inkludert, så da må du betale ekstra for det.

Jeg svarer lett leende, som for å vise resten av køen at jeg synes dette var en litt unødvendig diskusjon, at det er helt i orden. Jeg får min eplekake med soft-is, betaler ekstra og finner bordet hvor min samboer har satt seg ned for lengst. Hvis jeg var Jerry Seinfeld ville straks reist meg igjen, spasert tilbake til disken, satt øynene i damen på baksiden og etterlyst kremen. Jeg har nemlig betalt full pris for eplekake med krem, men jeg har også betalt for soft-is og bare fått en av delene. At jeg ikke vil ha kremen er irrelevant i en prinsippiell diskusjon. Jeg har fortsatt betalt for den og damen insisterte jo på å ta ekstra betalt for is. Men køen er lang og jeg er hverken Jerry Seinfeld eller damen bak disken, så jeg slår meg til ro med at det ser ut som det skal bli en bra score denne gangen også.

Matmessig gikk ikke dette besøket så bra. Gulrotkaken var ganske søt, fet og ufrisk, men eplekaken var ganske god, hvertfall med soft-is. Prismessig går dette helt til topps, og spesielt sett i sammenheng med service. Når køen er lang og en kunde ønsker en helt uproblematsik spesialbestilling, ville det være helt uhørt å late som man er serviceinnstillt. Istedet velger personalet her å ta en diskusjon med kunden sin, i påhør av hele resten av køen. Kunden får på denne måten inntrykk av at dersom man betaler over 200 kroner for to kopper kaffe og to kakestykker, skulle det bare mangle at man tar ekstra betalt for en spiseskje soft-is!

Med andre ord: Full pott på både pris og service. Litt trekk for god eplekake.

Tredje (og garantert siste) besøk (hos Jordbærpikene for resten av mitt liv)

Jeg er den typen som tror på tilfeldigheter. Derfor går det ikke lenge før jeg er tilbake på Jordbærpikene etter dette siste, helt spesielle besøket. Denne gang alene. Jeg er noen ærend på kjøpesenteret og har ikke spist middag. Jeg er litt forkjølet og tenker at det passer å få i seg litt sunn middag i dag. Man må jo tenke på immunforsvaret. Inn på Jordbærpikene nok en gang. Klokken er 19.15 og senteret stenger om 45 minutter, så kjøkkenet er allerede stengt. Men salat? Joda! Kylling- og pastasalat har de stående klart til meg. Jeg slår til og tar med en eplemost, tilsammen 155 kroner.

Prisen er kanskje ikke helt imponerende denne gangen, men jeg skulle nok hatt med kamera. Fatet jeg får dette servert på kan nemlig best sammenlignes med et sausenebb. Men hvilken rolle spiller vel mengden når maten vokser i munnen på denne måten! Det er noe eget ved å spise kylling som har vært romtemperert i over et halvt døgn, på en seng av gress og hvitløksdressing, laget på sæterrømme, med tørr foccacia til som er fuktet med harskt smør.

Dessverre var det ikke mye service å beskrive denne gangen, ettersom min omgang med personalet begrenset seg til bestilling og betaling. Muligens blir det et lite pluss for ikke å ha advart meg mot matens tilstand og alder. For det er maten som står i fokus etter dette besøket, eller snarere konsekvensene av den.

Nøyaktig 12 timer etter at jeg forlot Jordbærpikene denne dagen kom det første av en serie toalettbesøk som i skrivende stund fortsatt ikke er over. De er så hyppige at cisterna knapt rekkers å fylles mellom slaga og de er så mange at dehydrering må kompenseres for med elektrolyttpulver. Mat: terningkast seks.

Konklusjon

For å ta den alvorlige hatten på et øyeblikk: Jeg har selv jobbet i handels- og servicenæringen og håndtert kunder med alle slags ønsker stående i 10 timer i strekk. Det er ikke vanskelig. Tar ting for lang tid, sier man i fra og beklager, og helst også tilbyr man et plaster på såret. Ønsker kunden en endring som er uproblematisk, er det sånn det blir. Må man legge på prisen for noe som åpenbart ikke er inkludert er det underforstått og unødvendig å diskutere i påhør av andre kunder (og må man egentlig plusse på prisen når man erstatter krem med soft-is i en bestilling på over 200 kroner en travel lørdag?). Ingen ønsker å være den som lager kø, og ingen ønsker å oppfattes som vanskelig. Og ikke minst; steng heller butikken enn å gjøre kundene syke. Det resulterer bare i dårlig omtale som dette.

To be honest I don’t know too much about this stuff either, but this I do know: the term “opening a port” is somewhat misleading. It took me some time to discover that it’s actually the same as “forwarding a port” or “port forwarding” as it is called in the AirPort Admin Utility for Mac. You cannot just open a port, you have to tell the router which computer on your network should receive network traffic directed to that port. That computer is identified by an IP-address, but that means entering that IP address manually, and most home networks are configured handle this automatically (by means of DHCP) and that’s likely to be the most practical solution anyway.

How do we solve this? Enter DHCP Client ID… ok, an introduction should probably end with a far sexier name than “DCHP Client ID”, but here it goes, watch:

These screenshots are in Norwegian, but the layout is the same, and I will attempt to translate.

Step 1: Open AirPort Amin Utility and select “Internet” and “DHCP”

NOTE: This requires that your AriPort is set to share a public IP address. That setting is located in the first tab under “Internet”.

At the bottom you will se something called DHCP reservations, and the list is likely to be empty, unlike mine. Below the list a +-button. Click that and this sheet appears:

Step 2: Enter a name and method for the new reserved IP address.

I chose to name it PS3, bu that’s not important. What is is that you specify DHCP Client ID as the method and click continue.

Step 3: Enter a client ID and the IP address you wish

The Client ID is important because you have to enter the same on your PlayStation. May I suggest “PS3″ for that. Next you enter an IP address. The three first numbers have been entered for you, and you have to select a number between 2 and 256. I chose 94, and if that’s not manually assigned to any other computer on your network it will work for you as well. Click “Done”.

Step 4: opening/forwarding the ports

Select “Advanced” and “Port Forwarding” and you will see something like this. Again, click the +-button below the list and this sheet appears:

Fill out the fields exactly like the screenshot, or if you chose a different IP address to be reserved for your PS3 in step 3, enter that address instead. Click “Continue”.

Here you select a name for the configuration. Again, this has no technical meaning, it’s just a description so I entered “COD4″ as an abbreviation for “Call Of Duty 4″. Pretend like the rest of the sheet isn’t there and click “Done”.

Step 5: Restart the AirPort

Restart your AirPort by clicking the “Apply”/”Update”/”Restart” (don’t know it’s actual name in English) in AirPort Admin Utility.

Step 6: Configure your PlayStation network settings

You can configure the network settings for your PS3 almost like you already have. You need to choose manual setup, but you can still use automatic detection for all settings except you DHCP Client ID, which, obviously, has to be whatever you chose in step 3. Remember my suggestion was “PS3″. After that Bob’s your father’s brother!

Flash supports XML. Consultants and project managers support Excel. Have you ever wished that either Excel or any other spreadsheet application, or any other application for that matter, had a decent exporter for XML data? Not that proprietary-Microsoft-not-terribly-W3C-compliant-type, but real, simple, proper XML? Well I have, and instead of waiting for it I decided to create a small Flash application that certainly helps!

Not many desktop applications export XML at all, but make that CSV (Comma Separated …something) and quite a few do. A typical CSV export from an Excel spreadsheet could look like this:

Now wouldn’t you much rather have that data formatted a little more like this?

Nice and tidy – and best of all; Flash supports it natively!

No more talk. Head here: http://www.oyvindnordhagen.com/flashdev/csvtoxml/