Faksimile fra jordbarpikene.no—et nettsted laget i 2009 med flashintro a-la 1998!
Anmeldelser av spisesteder på norsk var aldri med i planene for denne bloggen. Det kommer antakelig ikke flere heller, men noen ganger må man gjøre et unntak. For ordens skyld må jeg påpeke at dette kun gjelder Jordbærpikenes avdeling på Hvaltorvet i Sandefjord.
Jordbærpikene er en kjede med spisesteder som etablerer franciser på kjøpesentra. De kan derfor sammenlignes med Cafe Opus og Le Café, men det kan de vanlige anmelderne får gjøre. Jeg er mer opptatt av å se på hva som er unikt med nettopp konseptet Jordbærpikene. Etter 3 besøk siden åpningen av nye Hvaltorvet i Sandefjord sommeren 2010, slår det meg at å vurdere dette spisestedet etter vanlige parametre ikke ville være rettferdig. Baserer man seg på opplevd innsats, kundepleie og kunnskap om næringsmiddeldrift hos personalet, blir det tydelig at dette er et spisested som ønsker å være i bunnklassen. Det finnes ingen annen logisk slutning, så derfor skal jeg vurdere hvordan det presterer på en omvendt skala. Oppsummert blir det da slik:
Første besøk
Sommeren 2009 åpner nyoppussede og utvidede Hvaltorvet i Sandefjord med ikke mindre fire spisesteder. Min lille familie og jeg stikker innom en lørdag under en handletur. Fruen bestiller hamburger, det gjør også jeg. Til sønnen vår på 2 år blir vi anbefalt en pastavariant med pesto. Vi takker ja og finner oss et bord.
20 minutter passerer og vi begynner virkelig å bli imponerte over både ventetiden og mangelen på tilbakemelding. Men skal det bli toppkarakter må for all del ikke delikatessene ankomme med et beklagende smil helt enda. Skal de klare å stå løpet ut? Ja! Etter en hel halvtime ankommer guttungens pasta i hendene på en servitør som gjør alt for å unngå blikkontakt. Enda ett kvarter senere kommer burgerne, fortsatt uten et forståelsesfullt smil eller noe som helst tilbud om kompensasjon for den lange ventetiden. Dette er rett og slett utklassing! Aldri før har jeg opplevd maken til ignorant kundepleie. Og bedre blir det når det viser seg at pastaen min sønn har fått smaker absolutt ingenting, følgelig spiser han heller mine pommes frites. Den smaker iallefall salt, mens burgeren er helt ålreit.
Derfor: Ingen toppscore på mat i denne omgang. Derimot betaler vi 470 kroner, så det står til en sekser på pris, og på service klarer de målene sine med god margin.
Andre besøk
Imponert over innsatsen sist sommer, bestemmer vi oss i januar i år å se om Jordbærpikene kan fascinere oss med sin håpløshet enda en gang. Vi tar et mer kaféaktig besøk denne gangen; kaffe og kake. Min samboer bestiller gulrotkake og kaffe latte. Svart kaffe og eplekake til meg. Men “Den [Jordbærpikene sin eplekake] serveres med krem” (dette får jeg repetert ordrett flere ganger under den påfølgende samtalen). Jeg har aldri vært spesielt begeistret for krem.
–Jeg skal ha eplekake, men tror du jeg kan få den med is istedet for krem?
–Den serveres med krem.
–Ja, jeg vet det, men jeg spør allikevel om jeg kan få den med iskrem.
–Men vi har ikke iskrem
–Kan du ikke bare bytte ut kremen med en liten porsjon fra soft-is-maskinen bak deg da?
–Ja, men det er ikke inkludert, så da må du betale ekstra for det.
Jeg svarer lett leende, som for å vise resten av køen at jeg synes dette var en litt unødvendig diskusjon, at det er helt i orden. Jeg får min eplekake med soft-is, betaler ekstra og finner bordet hvor min samboer har satt seg ned for lengst. Hvis jeg var Jerry Seinfeld ville straks reist meg igjen, spasert tilbake til disken, satt øynene i damen på baksiden og etterlyst kremen. Jeg har nemlig betalt full pris for eplekake med krem, men jeg har også betalt for soft-is og bare fått en av delene. At jeg ikke vil ha kremen er irrelevant i en prinsippiell diskusjon. Jeg har fortsatt betalt for den og damen insisterte jo på å ta ekstra betalt for is. Men køen er lang og jeg er hverken Jerry Seinfeld eller damen bak disken, så jeg slår meg til ro med at det ser ut som det skal bli en bra score denne gangen også.
Matmessig gikk ikke dette besøket så bra. Gulrotkaken var ganske søt, fet og ufrisk, men eplekaken var ganske god, hvertfall med soft-is. Prismessig går dette helt til topps, og spesielt sett i sammenheng med service. Når køen er lang og en kunde ønsker en helt uproblematsik spesialbestilling, ville det være helt uhørt å late som man er serviceinnstillt. Istedet velger personalet her å ta en diskusjon med kunden sin, i påhør av hele resten av køen. Kunden får på denne måten inntrykk av at dersom man betaler over 200 kroner for to kopper kaffe og to kakestykker, skulle det bare mangle at man tar ekstra betalt for en spiseskje soft-is!
Med andre ord: Full pott på både pris og service. Litt trekk for god eplekake.
Tredje (og garantert siste) besøk (hos Jordbærpikene for resten av mitt liv)
Jeg er den typen som tror på tilfeldigheter. Derfor går det ikke lenge før jeg er tilbake på Jordbærpikene etter dette siste, helt spesielle besøket. Denne gang alene. Jeg er noen ærend på kjøpesenteret og har ikke spist middag. Jeg er litt forkjølet og tenker at det passer å få i seg litt sunn middag i dag. Man må jo tenke på immunforsvaret. Inn på Jordbærpikene nok en gang. Klokken er 19.15 og senteret stenger om 45 minutter, så kjøkkenet er allerede stengt. Men salat? Joda! Kylling- og pastasalat har de stående klart til meg. Jeg slår til og tar med en eplemost, tilsammen 155 kroner.
Prisen er kanskje ikke helt imponerende denne gangen, men jeg skulle nok hatt med kamera. Fatet jeg får dette servert på kan nemlig best sammenlignes med et sausenebb. Men hvilken rolle spiller vel mengden når maten vokser i munnen på denne måten! Det er noe eget ved å spise kylling som har vært romtemperert i over et halvt døgn, på en seng av gress og hvitløksdressing, laget på sæterrømme, med tørr foccacia til som er fuktet med harskt smør.
Dessverre var det ikke mye service å beskrive denne gangen, ettersom min omgang med personalet begrenset seg til bestilling og betaling. Muligens blir det et lite pluss for ikke å ha advart meg mot matens tilstand og alder. For det er maten som står i fokus etter dette besøket, eller snarere konsekvensene av den.
Nøyaktig 12 timer etter at jeg forlot Jordbærpikene denne dagen kom det første av en serie toalettbesøk som i skrivende stund fortsatt ikke er over. De er så hyppige at cisterna knapt rekkers å fylles mellom slaga og de er så mange at dehydrering må kompenseres for med elektrolyttpulver. Mat: terningkast seks.
Konklusjon
For å ta den alvorlige hatten på et øyeblikk: Jeg har selv jobbet i handels- og servicenæringen og håndtert kunder med alle slags ønsker stående i 10 timer i strekk. Det er ikke vanskelig. Tar ting for lang tid, sier man i fra og beklager, og helst også tilbyr man et plaster på såret. Ønsker kunden en endring som er uproblematisk, er det sånn det blir. Må man legge på prisen for noe som åpenbart ikke er inkludert er det underforstått og unødvendig å diskutere i påhør av andre kunder (og må man egentlig plusse på prisen når man erstatter krem med soft-is i en bestilling på over 200 kroner en travel lørdag?). Ingen ønsker å være den som lager kø, og ingen ønsker å oppfattes som vanskelig. Og ikke minst; steng heller butikken enn å gjøre kundene syke. Det resulterer bare i dårlig omtale som dette.